Udskriv denne side

Treenighedens fader

Begynnelsen til den kristne læren om at Faderen og Sønnen er èn i stedet for ett i alt. En lite omtalt teolog fra kristenhetens begynnelse, Gregorios fra Nazianz, kan vise seg å ha spilt en helt sentral rolle i utarbeidelsen av en gud-domsforståelse som var en sammen-smeltning av jødisk-kristne tradisjoner med gresk tenkning. Det ser ut til at Gregorios fikk stor betydning allerede i sen-antikken, og blir i øst ansett som en av grunnleggerne av den ortodokse teologi.

Norsk grunnforskning
I et forsøk på å fylle inn blanke områder av den tidlige kirkehistorien, har senter for grunnforskning headhuntet Tomas Hägg og Jostein Børtnes fra Institutt for klassisk filologi, russisk og religionsvitenskap, til et ettårig opphold i vitenskapsakademiet. Der skal de “stenges inne” i 365 dager, og får anledning til å fordype seg i skriftene til den nesten mystiske Gregorios fra Nazianz, kalt treenighetens far.. Deres forskning må nødvendigvis begynne på 300-tallet, det århundret kristendommen først ble tillatt og deretter forfremmet til statsreligion, etter at keiser Konstantin i 320-årene hadde flyttet hovedstaten fra Rom til Konstantinopel, som var den nye byen ved Bosporos. Skal vi til fulle forstå treenighetslærens røtter, og da mener vi prosessen som gjorde denne guddomsideen tilgjengelig for keiser Konstantin på kirkemøtet i Nikea i 325, må vi kjenne til denne ideologiens bakgrunnen og opprinnelse. 300-tallet var preget av uroligheter og teologisk tautrekning. De to hovedtemaene som de lærde teologene både debatterte, kranglet og sloss om, var kirkens framtidige organisasjon (struktur og hierarki), og ikke minst forholdet mellom Faderen og Sønnen i den kristne guddomsforståelsen.

De ortodokse
De som i ettertid aksepterte majoritets-definisjonen, som ble vedtatt etter intens debatt, politisk press og ikke få trusler fra den hedenske keiser Konstantin, kalte seg selv ortodokse (som betyr rettroende). Denne selverklæringen sier selvfølgelig ikke noe om lærens forhold til Skriften, men hadde uten tvil en manipulerende psykologisk virkning. De som var uenige med de ortodokse, aksepterte ikke - som vi alt har omtalt i tidligere artikler i denne temaserien - at Faderen og Sønnen var èn, men hevdet at de var ett i alt.

Tre nøkkelteologer
Fra Kappadokia i Lilleasia, dukker tre teologer opp på historiens arena, og de får uten tvil en avgjørende betydning for det som etter hvert ble kalt den ortodokse gudslæren. De tre var Basileios den store, hans bror Gregorios fra Nyssa og deres felles venn, den alt omtalte Gregorios fra Nazianz. Disse tre teologene trakk seg mer eller mindre bort fra verden, for å gruble over Guds vesen. Gregorios beskriver selv hvordan han prøvde å trekke seg tilbake til et gods i Kappedokia, for å unngå det vanlige livets larm og gjøremål. Han ville, skriver han, stenge ute alle sanseinntrykk, stille seg utenfor kjødet og la sinnet favne hvem Gud er.

Religionsblanding.
Vi behøver ikke gjette oss fram til hva som var disse tre kappadokiske kirkefederenes mål og oppgave. De skriver selv at de ønsket; å bruke sine retoriske og filosofiske kunnskaper i et bevisst forsøk på å forene den jødiske-kristne tradisjon med gresk tenkning. Det er viktig å poengtere at de selv skriver at dette var deres selvutnevnte mandat, oppgave og kall. Vi gjentar denne viktige setningen. De ønsket å forene den jødisk-kristne tradisjon med gresk tenkning, og på den måten, for all ettertid, å definere kristenhetens guddomsforståelse. Det var fruktene av deres økumeniske religionsblanding, som ble lagt i den hedenske keiser Konstantins fang på kirkemøtet i Nikea, og som der ble presset gjennom som den kristne religionens treenighetslære. I år 281 ble Gregorios fra Nazianz utnevnt som biskop, etter at hans veltalende forkynnelse hadde fått mye av æren for at treenighetslærens tvilere ble nedkjempet. Imidleretid møtte han mye teologisk motstand, og han ble avsatt igjen ikke lenge etter sin utnevnelse. Det er kjent at Gregorios kjempet en intens kirkepolitisk kamp, for å få gehør for sin ideologiske og terminologiske mikstur av jødedom, kristendom og gresk filosofi, men han kjempet også en tøff kamp med seg selv.

Gregorios personlige kamp.
Tidlig i kirkehistorien ble kirkefedrene alltid framstilt som helstøpte teologiske helteskikkelser som levde 100% med Herren, og kunne kanoniseres til helgener uten særlig debatt. Forskeren Jostein Børtnes, den ene av de tre nutidsforskerne som skal prøve å bevege seg bak kulissene, hva denne teologen angår, røper at treenighetens far nok ikke var så integrert som mange har antatt, og beskriver en mann med et splittet sinn og store psykologiske kompleksiteter. Det var altså denne mannen som utarbeidet gudsforståelsen som forenet Skrift og gresk filosofi, og som er blitt et både katolsk og protestantisk trosfundament. Mes-sianske jøder, men også andre troende som aksepterer at Bibelens virkelig er Guds Ord, opplever ikke at gresk filosofi har mye å tilby når kristenhetens Gud skal defineres. Derfor har de vanskeligheter med å forstå at den ène og sanne Gud, Faderen og hans enbårne Sønn, vår Frelser Jesus Kristus, og Guds Ånd, alle er ulike gudeelementer eller hypostaser som ble til fra en felles gudematerie, entitetsmasse eller gudesubstans. Vi ser fram til sluttresultatet av forskernes arbeid med å kartlegge hva som egentlig fant sted når mennesker ikke lenger fant Bibelens omtale av Gud tilfredsstillende, men skulle prøve å forme ham med ord og ideer som var tilpasset datidens hedenske guddomsideer. (Sitater fra Gregorios’ dikt og taler er tidligere oversatt av Jostein Børtnes i verket ”Gregorios fra Nazianz, kappadokier og athener.

Mer info: http://www.forskning.no/Artikler 2002/september/1031126646.78)